Igloobygging

Overkommelig igloobygging

Du har kanskje prøvd å bygge igloo? Et tidkrevende og vanskelig prosjekt vil mange si. Mange kommer tilbake fra tur med igloobygging og sier: "Det var gøy, men for et slit. Jeg gjør det aldri igjen."  - Her kommer en liten artikkel om igloobygging som en del av mitt friluftslivstudieved Høgskulen i Volda.
 

Vi sitter i klasserommet på friluftstudiet i Volda. På storskjermen vises en film fra Kanada(youtubevideoen under) med inuitter som bygger igloo og det i et rasende tempo. Inuittene ser ut til å bruke tynne blokker og henter snø kun fra innenfor iglooens egen omkrets.  Byggverket  er et mesterverk. Ifølge dokumentaren bruker ikke disse inuittene stort mer enn en time på projektet(en sabla svær igloo), og iglooen utgjør huset for disse naturfolkene. Vi beundrer  det fantastiske byggverket på skjermen, ler litt av hvor flink det går an å være, og så drar vi på tur og bygger igloo. En norsk igloo.

Den norske iglooen:

Den norske Iglooen ser sånn ca ut som dette. Den har en meter tykke vegger er bygget av lave blokker for god stabilitet, veier mangfoldige tonn og kan holde fire fem mann i arbeid i en halv dag. Blokkene hentes utenfor iglooen og det er et salig styr å løfte på plass blokkene fra utsiden, ettersom man etterhvert må klarte på utsiden av iglooen samtidig som man bære steintunge snøblokker, uten å ødelegge byggverket man står på.

 

Denne iglooen bygde vi med klassen på tur i grøndalen i vinter. Dette er en typisk norsk igloo.. Hehe 

 

Min første inuittinspirerte igloo

Jeg og Marit i klassen har bestemt oss. Vi er i Reinheimen og idag skal det bygges igloo. Jeg tar fram snøsaga(en eminent snekkersag) og begynner å sage blokker, det er vanlig å skjære ut store blokker og vippe dem ut fra snøen en og en, mens inuittene skjærer en stor blokk og kutter så denne blokken i biter vertikalt slik at per kvadratmeter får man ikke en blokk, men kanskje fire eller 5 blokker. På denne måten er de mulig å få nok blokker til å bygge en igloo ved å kun ta snø innenfra, på tross av det begrensede arealet. Blokkene i denne typen igloo blir nødvendigvis mye tynnere enn vi er vant til i den norske modellen, og man skulle tro at kun en inuitt kan klare det mesterstykket det er å lage en igloo med så tynne blokker, men man kan jo ikke vite før man selv har prøvd.

Marit og jeg finner en god måte å fordele arbeidet på, og to av oss klarer å sette opp en rimelig ok igloo i løpet av kanskje tre timer, hvor all snøen stammer fra inne i iglooen. Det som er genialt med å bruke snø fra inne i selve iglooen er at man da vinner mye plass og sparer mye bæring, det kan kanskje være en liten kilde til hodepine og litt vanskelig, men det går. Iglooen vi bygde er den andre i bildet under(bak saga) og er stor nok til å huse resten av gruppa vår på 10 personer når vi sitter og har kveldsamling. Utenpå ser den kanskje ikke best ut, men hva mer kan man vente etter ett forsøk?

 

Iglooen foran er mindre enn den bak og ble satt opp av meg på ett par timer. Koselig for en enkel overnatting.
 Foto: Dag Erik Wold

Den riktige snøen

For å kunne lage igloo er man avhengig av å kunne lage blokker av snøen. Man skulle kaskje tro at det ofte er vanskelig å finne god nok snø til å lage igloo, men min erfaring er at så lenge det finnes snø som er blitt transportert av vinden(fokksnø) så vil det være gode muligheter for å kunne lage gode blokker. Et problem man kan komme over er at det er lagdelinger i snøen som gjør at blokkene deler seg og blir for små til å utgjøre godt byggemateriale. En løsning på det problemet som jeg fant ut funka greit var å ta ut digre blokker på rundt 100 x 60 cm, for så å snu blokka på tvers og dele opp blokka slik at man sager i samme retning som lagene og ikke på tvers av lagene. På den måten kan man fremdelses lage store fine blokker som ikke blir ødelagt i lagdelt snø uten å benytte seg av et alt for stort areal.

 

 Tips

-Et tips når man bygger igloo er å være nøyaktig med tilpassingen av blokkene, når man skjærer til blokkene bruker man hele tiden sentrum av iglooen for å få til riktige vinkler. Skjøtene mellom blokkene skal alltid være vannrette og blokkene bør skjæres så fint at hele sidene er i kontakt med hverandre.

 -Når man har satt på plass en ny blokk kan det være vanskelig å få den til å sitte fast, et dunk i siden av blokka mot den forrige blokka og ett dunk oppå blokka mot blokkene som ligger under kan da være vidundermedisin. I endel litteratur står det at man bør ha folk til å støtte opp veggen på iglooen under bygging, men min erfaring er at hvis blokkene trenger støtte har man fort gjort feil som kan forplante seg videre og man burde heller gjøre et bedre grunnarbeid. Det skal sies at det kan være nyttig å støtte opp den blokka som til enhver tid er satt inn sist(fordi denne kun er støttet fra en side), men det er fullt mulig å bygge en igloo uten å bruke støtte i det hele tatt.

 - Iglooen bygges i en spiral hvor de første blokkene kuttes ned til de nesten holder samme høyde som bakken det er ikke så viktig om man får en perfekt overgang fra lavt til høyere i iglooen, spiralformen kommer av seg selv når man begynner å bygge på andre runden, oppå den forrige.

Denne iglooen som passet perfekt til 2 personer ble satt opp på rundt halvannen time

 Fordeler med igloo framfor annen snøbolig.
1. Man trenger ikke massevis av dyp snø for å bygge igloo.
2. Det tar kortere tid å bygge (om forholdene ligger til rette for det, og man har øvd litt) enn en god snøhule med samme volum.
3. Man blir ikke like våt som når man graver snøhule.
4. Igloo ser bra ut.
5. Igloo er tøft.

Prøv selv
Det trengs litt øving for å bli god på å bygge igloo og selv har jeg en lang vei å gå. Men når det er sagt er det et overkommelig projekt, og en fin måte å skaffe ly på i vinterfjellet. Ta en titt på inuittene i filmen, forstå konseptet og kjør på.

 

Mitt nye prosjekt

En ny epoke har begynt i Olas liv; den kjente "markgrøde-epoken" som alle unge menn må igjennom. For Ola består denne epoken av å dra til Volda for å bygge seg en gamme, litt slik som Isak Sellanraa. Livet som gammebygger er bra, naturen er tett innpå, gode venner er ofte innom og hjelpsomme hender dukker stadig opp.

Mange har lagt krefter inn i projektet. Jeg er heldig som har hendige og bjønnsterke venner her oppe. Sigbjørn til
venstre, Håvard til høyre.

Fire nøye utvalgte stokker felt inn i hverandre
 utgjør basisen i gamma. 

Fordi så mange har lurt på om de kan se bilder eller høre litt om projektet mitt tenkte jeg at jeg kunne starte opp denne bloggen så smått.

Her er noen bilder fra tidligere i projektet, og til slutt ca sånn det ser ut idag.

En vanlig gammedag finnes ikke, men av det som har vært gjort til nå kan jeg nevne: møte en hyggelig og velvillig saksbehandling i kommunen i Volda, finne en plass, bære stein, grave, hogge trær, barke trær, lage klassisk bålmat som bacalao eller reinsgryte med min super-slekt Astrid og Asberg, være vert for Pappa og Geir, se at gamma blir bygd(av pappa og geir) mens jeg lager mat, få besøk av mine snekkervenner Sigbjørn og Håvard(og igjen se at arbeidet går framover mens jeg lager mat -gode arbeidsfolk trenger god mat..), bære mer stein, se at muren kommer opp av seg selv(ved hjelp av mureren Andreas fra klassen, selvfølgelig mens jeg koker), kjøre opp ved, og se på at Tarald fra klassen bærer ved mens jeg leter etter arbeidsklær, handle materialer, gå på skolen, plukke sopp -og mye mer.

Far var til stor hjelp under byggingen

I skrivende stund har gammen fått vegger, tak, gulv og blitt kledd i plast. Muren bak vedovnen er snart ferdig og nå kan det fyres hardt for at treverket innendørs skal tørke opp.

Mange folk er nysgjerrige på hva jeg driver med og mange har vært på besøk. Avisene begynner å spørre om å få intervjuer, og ryktene sprer seg om Ola "Uteligjar" som noen kaller meg her oppe. Bonden Ragnar som jeg har fått tillatelse til å bygge av nevnte en dag at noen han hadde snakket med hadde vært bekymret for hvor jeg gjorde av avføringen min. Da svarte Ragnar: "E trur nok ikkje han drit stort meir enn eit par søye, så det ska nok gå grett." Hehe. Litt artig.

Utsikt over Volda fra min private bålplass

Koselig

Ellers er det duket for mange gode samtaler og hyggelige stunder, enten foran veommen nå eller ved bålplassen som har utsikt over volda. Detta blir et gøy år!

Diktsamling

(Før vi begynner: hvis du synes dette blogg-innlegget er for langdrygt så les det siste ordet i dette innlegget)


Den siste tida har jeg gått ned 3,5kg, jeg har vært 15 m fra 5000 meters høyde, jeg har avkreftet mange fordommer jeg har mot Amerikanere og sist men ikke minst jeg har spist vafler, sjokoladekake, hjemmerøstede peanøtter, spekepølse, melkesjokolade med daim, melkesjokolade med mandler(walters)+hjemmelagde cookies, sjokoladekake og kaffe. Livet er søtt!


Jeg har altså vært på Mt Kenya.. ett passe høyt fjell med fantastisk natur, gode mennesker(ja til og med GODE Amerikanere) og (altfor)små lunsjrasjoner. Det var flott!

Dette er Åsmund, Ola, Brant og Eric, nesten På toppen av Lenana Peak(4985 moh)(egentlig bare en tulletopp, i og med at den høyeste toppen er høyere). Vakkert!!

Onsdag for nå to uker siden møtte jeg og Åsmund opp i Nairobi klare til å bekjempe vårt til nå høyeste fjell. Vi skulle dra kl 2 på formiddagen, men fant etterhvert ut at vi ville bli noe forsinka. Denne lille forsinkelsen viste seg å vare ca hele dagen. Og mens jeg satt og ventet fikk jeg tid til å skrive ett par dikt:

Tid

En annen aktivitet for å drepe tid. Minner meg om gamledager
da jeg og bestemor hadde det gøy på Kjølen:D

Er relativt

var det noen som sa

og det er vel sant..

Tid er relativt

kostbar iblant

skulle man tro

dem som velger motor framfor å ro

Tid er kjedsommelig

Tid er for kort til å bli

Der du er nå

På tide å gå

Tid er

eller ikke

I alle fall ikke i Kenya

Afrika

En øy.

Midt mellom Atlantern

Og det indiske havet

Før var det en halvøy

Men så kom den kanalen

Lenge før NRK var på lufta

Suez-kanalen

Og hvem var egentlig Zues?

Jeg tror det er en hersketeknikk

Splitt og hersk

De Romerne!

Etter dikting, bondesjakk, tegning, og diverse hjemmelagde brettspill kom vi oss omsider avgårde.. Kl 22.00! Dette er Afrika

På vei opp fjellet møtte vi brann:

Åsmund og Eric, vår Amerikanske venn.. Som egentlig er Norsk. Han stammer nemlig fra Hardanger, og kan spore slekta si direkte tilbake til Harald Hårfagre og er etterkommer etter en av de heldige sønnesønnene hans, som ble slapp unna onkelen Erik Blodøks(som likte å drepe brødrene sine og slekta deres). Jeg trodde aldri jeg skulle få bruk for Snorre i Kenya, men verden er morsom. 

 

Det er ikke bare etterkommeren til hårfagre                      Jeg måtte selvfølgelig prøve å slukke brannen som
    som er hårfager                                                                 den helten jeg er, men det førte bare til mer brann

Dette er meg og Åsmund, vi chiller ved foten av fjellet.. (Er jeg så tung?)

Dette er litt av resten av gjengen vi gikk opp med. Vi var 26 studenter fra Dagstjerne universitetet i Nairobi. Bra folk! (til og med amerikanerne) (du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver som om jeg ikke liker Amerikanere.. ..jeg vet egentlig ikke, men jeg tror jeg har noen fordommer mot dem pga politikk, krig, mcDonalds, Hummer og så videre. Det er rart med det, folk er folk overalt, og hvis man snakker med dem vil man fort forstå at de fleste er mer en folk, de er ålreite folk!)

Vi nådde toppen tre dager etter at ferden startet... Vi hadde en nydelig utsikt:  

Vakkert

Tankene mine når jeg var omgitt av dette Guds fantastiske skaperverk skrev jeg også ned i ett dikt:

(diktet bør leses sakte, hvis ikke blir det litt for kort, jeg må også nevne at på toppen er det tynn luft, så man tenker kanskje ikke de mest briljante tanker der oppe..)

Her sitter jeg

Et fjell

Hvor kom det fra?

Undenfra?

Ovenfra?

Ikke spør meg

Jeg er da ingen Geolog!

Det var min fjelltur til Mt Kenya.. 

En suksess!

Da jeg kom tilbake møtte jeg Johanne i Nairobi, min gode venninne fra Øytun ifjor. Vi lagde vafler og pratet til langt på natt, litt lykke på jord... Takk. (jeg glemte å ta bilde av henne.. men jeg har ett fra ifjor)

Johanne, meg, Guro og Sigbjørn.. Gode gamle dager, fra fisketur og bålkos ved Altadeltaet..


Nå for tida driver jeg å sier "hadetbra" til folk her i Nakuru. Det er litt trist, men samtidig morro i og med at jeg møter så mange fantastike mennesker.. Idag skal jeg bake kake, og vi venter 10 mennesker i vår lille leilighet. De siste dagene har jeg nesten kun spist mat jeg har fått..  ..noe som virkelig er bra for meg for jeg vedda på at naboen min ikke ville spise en spiseskje med kanel, men jemmen gjorde han det, og nå er lommeboka mi tom:D. Igår foreksempel var jeg på besøk fire-fem ulike plasser i løpet av dagen... Gjestfriheten er til å ta og føle på.. Jiipi!

Kakebaking og deretter spising med min gode bibelgruppe. 

Det var (heldigvis)alt for denne gang, håper noen har holdt ut... Hvis du ikke orket å lese alt så unnskyld for at jeg er langdryg.

Unnskyld!

En halv tannboerste!

Naa sitter jeg paa kontoret i Nakuru by. Aasmund min gode venn og teamkamerat er paa besoek.
I morra drar vi paa fjelltur, naermere sagt mt Keyna som er den hoeieste toppen her i Kenya.
Derfor har jeg
klippt tannboersten min i to
 hivd pappen i toallettpapiret i do
Skvisa ut tannkrem som var til overs
Og ellers 
Er jeg klar!

Poteter i uglemos

Hei igjen. Nå er det en stund siden jeg har rørt pennen, ikke fordi det ikke skjer noe her nede i Kenya, men heller fordi det skjer litt for mye her til at alt blir gjort.  For tiden er det ganske tørt i Nakuru. Siden begynnelsen av Desember har det ikke regnet stort. Da kommer vannbilen. Kjekt. For en Nordmann(vi har visst 450000 innsjøer ifølge Wikipedia) kan det være godt å oppleve å måtte vaske seg med mindre en en full bøtte vann innimellom, for å forstå hvilke problemer man møter i andre deler av verden.. 

Åsmund. Vi lagde Eplekake i en kasserolle
 kl 1 på natta.Vi funderte oss samme
natt fram til at livet er herlig. (har man smør kan
man vel ikke si noe annet?)

Ellers har jeg hatt besøk av min gode venn Åsmund som er en del av Team Kenya. Vi koste oss mye, har fundert litt på livet og fartet Nakuru sammen. I tilegg var vi med på såkalt inreach der alle studentene på universitetet blir besøkt av noen i kristen-unionen. Veldig bra. Men en slående forskjell fra Norge når man var rundt og besøkte folk, var at alle var kristne. Vi besøkte 5 rom, og traff sikkert 20 mennesker og alle hadde en eller annen kristen tro.. Hehe.. Så jeg spurte heller om folk kunne vitne for meg.. 
Jeg og Åsmund besøkte også ett barnehjem.. Det var hyggelig. Vi fikk holde noen spebarn som hadde blitt forlatt av foreldrene i skogen for å dø. Ikke bra. Slikt får en til å verdsette sine gode foreldre der hjemme...

Her om dagen dro jeg, Keter og nabo'n på fjelltur. Menengai-kateret var målet. Menengai er ett av verdens største vulkankrater på hele 90 km2, og navnet stammer fra Maasai og betyr "stedet med døde kropper" eller "der djevelen bor". Hyggelig. For at våre kropper ikke skulle falle inn under kategorien av det første nevnte navnet på krateret pakka vi med oss masse vann, litt yoghurt og noen mangoer. Klare for tur. Først viste Keter oss veien, men da han holdt på å lede oss utfor ett 200 m høyt stup tok jeg og nobo'n over, i håp om at dette skulle bli den eneste nær-dødenopplevelsen denne dagen. Den gang ei. Den neste episoden var en individuell nestendød erfaring. Vår gode nabo (som heter Eva hvis du lurte) var nemlig ikke i en fortreffelig form. Dermed trodde hun at hun skulle dø etter Lunsj, i og med at vi skulle bestige 500 høydemeter i bratt terreng, noe som nesten viste seg å stemme. Men det er nå morroa virkelig starta. 

                                                                                                          Meg og Keter(og nabo'n bak). Rett                .                                                                                               før vi nesten går utfor ett stup..

Nabo'n og Keter, rett etter lunsj...

Vi var på nesten på terskelen på vulkanen da jeg kløyv opp foran de andre for å få noen flotte bilder av naturen. Jeg gikk i en kløft og ante fred og ingen fare da jeg plutselig hørte spraking 50 meter der framme. Jeg lurte fælt på hva dette kunne være, før jeg så røyk som steg opp mot himmelen og blandet seg med livlige flammer som slikket ivrig oppover åssiden. Når jeg så flammene lurte jeg ikke lenger så fælt, men konkluderte med at: "Det brenner"

Jeg begynte først å løpe mot brannen. "Ett ypperlig motiv!" tenkte jeg. Deretter kom jeg til å tenke på at en brann egentlig sikkert er litt farlig. Og kanskje særlig en Afrikansk gressbrann. I tillegg hørte jeg nå skrikende stemmer, og i min litt paranoide hjerne kunne jeg klart og tydelig høre at de ropte "We know you are there!!". Var dette ett angrep? Nå begynte også noen steiner å rulle ned åssiden, og med tanke på mine venner lengre nede(og med kunnskap fra min klatrelærer Bjørnulf på Øytun) skrek jeg for harde livet "Stones! Get OUT of the WAY! SToooones!" Deretter gjemte jeg meg selv bak en stein, jeg var nemlig nå ganske sikker på at jeg var under angrep.. 

Nede i åssida hoppet Keter og nabo'n unna noen livsfarlige steiner, og de tenkte begge de samme tankene som meg. Er dette ett angrep? Deretter så de noe ikke jeg så. Nemlig to unge menn som kom rullende nedover åsen, desperate etter å komme unna ilden der oppe. Den ene hadde mista en sko, og den andre mangla skjorta. Der var forklaringen. De hadde nok tatt seg en røyk, blitt overraska av flammene og løpt for harde livet mens de løste ut stein på veien. Altså var dette ikke ett angrep av blodtørstige Maasaier, men kun ett resultat av tobakkens slaveri(jeg merker jeg er blitt påvirket av kenyanere...). 

Om ikke dette var nok nesten-strykemed-ing, møtte vi så noen folk som ikke hadde tatt med seg vann på vei ned i krateret. De var ganske desperate, så jeg gav først damene og deretter mennene, 6 tilsammen.. I tillegg fikk de mest trengende sjokolade(noe jeg ikke gir bort til hvem som helst). Vi fant en vei opp gjennom flammehavet(jeg overdriver her litt, for spenningens skyld) og ca på toppen besvimte den ene jenta og forble borte i en halvtime(jeg overdriver her ikke, fordi det var nok spenning som det var).

Alt gikk bra. 

For en fantastisk da! 

Nå er jeg gla,
at jeg ikke ser ut som  denne steinen, eller ble truffet av en lignende...

                                                                                                                          Stein

Til slutt kan jeg nevne at jeg har vært på korstog. Det er noe kristen-unionen på universitetet arrangerer nå og da for å nå studenter som ikke kommer til de vanlige møtene... Det er ikke så blodig som det høres ut, faktisk var det ikke noe blod, bortsett fra mitt eget neseblod som ikke ble framprovosert av vold, men kanskje heller av å være sliten etter en helg med nærdødenopplevelser og en søndag med kirke til dagen ikke lenger er hviledag, men omtrent heller som en fullverdig arbeidsdag.. Phh.... ..slitsomt..

Moderne korstog.

 Ha det godt! Vi snakkes. Hakuna matata!

Etterfulgt

Ett dikt. Inspirert av ett følge på ca 30 skoleunger som fulgte etter meg idag.. (Til ære for Anders Aa)

Dette er noen barn. Og en Kari Marthe fra Tønsberg som jobber frivillig for
ett barnehjem ikke så langt unna der jeg bor. Fantastike barn!
Takk for visitten!
(omtrent slik blir hvitingene fulgt rundt omkring)

Barneføtter
Mange barneføtter,
følger mine spor
Hvorfor?
Er jeg unormalt stor?
Eller har jeg rare nesebor?
Hvorfor??
Lyser jeg en stråleglans?
Eller er mitt ganglag som en dans?
Hvorfor???
Vil de vite hvor jeg bor?
Har de kommet for å ta min far og mor?
Slettes ikke!
Når slike tanker
inni hodet vanker
er den beste medisin
å anerkjenne faktum,
- min hud mangler melanin!

Emily lager chapatti i vår lille leilighet, hun og ca 10 andre
fra CU'en overasket meg og min venn keter med besøk
og middag. Nam!

Sånn ellers er det livets glade dager her nede..  Blant annet har vi hatt besøk av 12 personer på overraskelsebesøk i vår lille leilighet...
Idag har jeg gått bomtur etter melk, jeg har lest bok i en botansik hage,
jeg har snakket om Gud med en botanisk-hageansatt,
jeg har spilt basket med studenter, jeg har spilt håndball med studenter, jeg har hatt krampe i låret, jeg har drukket te hos nabostudentene, jeg har blitt etterfulgt av masse unger, jeg har laget middag av ett gresskar og nå kommer jeg til å legge meg for seint. Igjen..

Som sagt, jeg lever vel det man kan kalle livets flotte dager...

Jeg hører dere har snø hjemme. Snø er vakkert. Jeg prøver å finne vakre ting som kan kompensere for snøen. Ikke enkelt, men denne grønsaksboden rett utforbi huset mitt, og månen(og lyktestolpen i veien for månen), må da kunne klassifiseres som i det minste litt vakkert...

Slå den du!

Vi er i begynnelsen av februar, det vil si at det er tørkeperiode i størsteparten av Kenya. Jeg tusler rund i en park. - Det er en solskinsdag. En  problemfri time, i gode venners lag. ...idyllen brytes. Det starter å regne! Men fra hvor? Det har jo ikke regna her på en måned eller noe. Jeg ser rundt meg, og det ser ut til å være lokalt regn. Svært lokalt. I parken er det aper.. og de gjør visst sitt fornødne der det skulle passe dem. Jaja.. Så har jeg opplevd det også. Å bli tissa på av en ape. Jeg har blitt tissa på av kattunger før, og når jeg tenker meg om sikkert av ett koppelam, men en ape.. Slå den du!

Dette er regnmaskina

Jeg var i paken sammen med Nigel. -En venn av meg.. Og hans venner... Nigel er inderen... 

Her er Elkana i full gang med å mime.. Han mimer en fisk. Det  tok
noen minutter å skjønne det... 

I Naku  u går dagene sin vante gang nå.. Folka jeg jobber med er fremdeles veldig hyggelige og vi har det gøy. Jeg har siden sist vært med på et par ledertreninger for styrene i CU'ene, det har vært interessant. Jeg har holdt foredrag om lagarbeid og konflikthåndtering.. ..også gøy. I forbindelse med dette arrangerte vi en mimelek, hvor ett lag skulle mime ord det andre laget hadde kommet opp med. Hehe.. Det var morro. Midt i leken startet alle å  diskutere med dommeren(meg) selv om tida gikk... Når man gjetta passet de på å ikke snakke i munnen på hverandre og hvis noen sa riktig ord brukte man ca 20 sekunder på å juble for så å trekke en ny lapp. Når jeg tenker tilbake på Tenningen og våre yberraske mimeleker ser man lett kulturforskjellene i praksis. Jeg kunne ikke annet enn å le av den gode gjengen med Afrikanere som ikke har en anelse om hvordan de skal forholde seg til tidspress...

Dette er en graf jeg brukte for konflikthåndtering... ..etter inspirasjon fra undervisningen på Hald.
Folk var imponerte.. De hadde nok ikke sett noe slikt på ei tavle før.. Sånn passe useriøst

Noen venner fra Mathare.. Moses og Simon, alltid morsomme
gutter

Jeg har og vært en tur i Nairobi. Der traff jeg Eivind som bor i Uganda, men som var på reise med sin søster Kristina som før har vært i Kenya gjennom Hald. Det var gøy å møte nordmenn, samtidig som jeg fikk møtt venner fra Mathare og rundt omkring. Takk til dere!

Eivind.. Han lar de små barna komme til seg.
(sorry Kristina at jeg ikke har bilde av deg.. de ble visst alle
uklare..)

I går hadde team kenya 4 måneders jubileum. Vi har nå vært her i 4 måneder.. Jeg lengter etter snø, men er blitt glad i dette landet! Akkurat nå har vi besøk av noen folk som koker en kjempemiddag på rommet mitt. Ikke vet jeg jeg hvorfor, men jeg tror det blir ett kjempebæsj(bæsj=fest på swahili) her...

Dett var dett for denne gang. Kommenter bloggen hvis du vil! (hvis du ikke vil kan du allikevel kommentere og forklare hvorfor du ikke vil kommenter... ..så kanskje vi finner en løsning)

Foto: Elisabeth Nilsen

Herren er min hyrde,

jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,

han leder meg til vann

der jeg finner hvile.

Salme 23

Hehe... Jeg har det bra.....

Her kommer en liten stemningsbeskrivelse fra Kenya.... 

”Orda du gav meg var vinter og snø

Sommer og blomar, min vin og mitt brød

Orda  eg fekk dei vil alltid stå

Og detta er songen eg festar dei på

Det her e min song

Detta er songen, detta er songen eg festar dei på

Det her e min song ...”

.....Odd Nordstogas musikk fyller rommet, githerien(mais og bønner) er akkurat spist opp, og om man skrur av musikken kan man høre rolige åndedrag av en sovende Kenyaner. Utafor høres et par damer og en mann som ler. Duene er også her. Vingeslagene rører opp lufta der i bakgården.  Snart er det tid for å spise. Apropos spise, jeg har enda ikke fått duer i gryta, men jeg prøver mitt beste. Jeg har fått takk i fjær da, men ikke nok til å lage pute. Jeg håper at jeg unnskyldt, selv om jeg kommer fra en (hobby)jeger familie, jeg har nemlig vært ute og reist. Så duene har fått leve sine fredfulle sorgfrie liv(nå er det sommer, så til og med den som mangler litt fjær fryser ikke) uten min innbryten(er det egentlig ett ord?).

Uansett. Du lurer kanskje på hvor jeg har reist? Jeg har blant annet vært der vannets mektige kraft møter steinens splintrende overflate. Jeg har sett konturene av Afrikas vakreste fjell. Jeg har humpet bortover en usystematisk linje av hull(med litt vei imellom hullene) i en Toyota Hiace. Jeg har vært der man starter styremøtet fem timer for sent og ikke er ferdig før etter midnatt. Mine ben har vandret barføtt over grasset i en Afrikansk shamba(småbruk). Og mine øyne har sakte fulgt Orions belte mens jeg selv har beveget meg rundt jordens akse.

Den siste tiden har med andre ord vært innholdsrik.

Her kommer noen bilder:

Der vannets mektige kraft møter steinens nådeløse overflate.
Idyllisk.....

Papecwha..
Hun jobber i Focus..
Flott jente

Gøy....

Min gode venn Keter

Jeg har besøkt Elisabeth i Nyeri... Her bordet haika vi med en lastebil, gøy!
Kenyas vakreste fjell er i bakgrunnen...

Jeg må også fortelle om hva som skjedde i gårkveld..

Jeg og Keter har akkrurat kommet tilbake fra en fire timers matatureise. Vi skal kun ha litt melk til teen før vi slår oss til ro for natten. Keter spør ”har du ti Bob?(shilling)” jeg svarer ”jeg tror det..” og dermed er marerittet i gang. Lommeboka. ”Huff da” tenker Ola i sitt hode, ”Ikke bra”. ”Matatuen!” utrykker Keter stressa. Jeg slenger fra meg sekken hos melkedama(vi stoler på henne) og begynner å løpe etter matatuen. Etter litt småjogging innser jeg at begge bankkortene mine er i lommeboka, søren heller. Tempoet øker. Min Challengin venn klarer ikke lenger å holde ryggen min. (Ironisk nok springer hvitinger aldri fra Callengin’er i OL, men når det er snakk om penger løper en Nordmann allikevel fort..) Jeg skimter en matatu. Og enda en til. Var den svart? Eller hvit. Stygg eller pen? Jeg kan huske ”stygg”, men hva hjelper det? Alle er jo stygge. Jeg blir stående og kikke meg handlingslamma rundt. Min venn 

Keter har råd. Han roper til en motorsykkelmann ikke langt unna. ”Følg etter den matatuen!” Vi hiver oss bakpå motorsykkelen som gasser på for fullt langs landeveien. Gatelyktene forsvinner, nå er det bare lyset fra motorsykkelen og stjernene da. Når jeg ser dem kan jeg ikke annet enn å beundre det vakre i situasjonen. Jeg ber en liten bønn til Gud om at det hadde vært fryktelig greit å få tilbake lommeboka, men anerkjenner også at stjernene hans er fine uansett hva som skjer..  Men matatuen er ikke å se. Vi snur.. Når vi kommer tilbake får vi ikke bestemt oss. Var den svart? Eller grønn. Ktc eller kfl? Kfl! Vi går tilbake og henter bagasjen vår og avtaler med noen folk at de skal prøve å finne matatuen. Vi vet i det minste selskapet.. Keter sier at vi nok kommer til å finne den igjen. Jeg tenker at jeg igrunn liker optimistiske folk.

Etter en stund kommer vi tilbake. Og utrolig nok, joda.. De vet hvem som har lommeboka, han bor rett utafor byen.

Vi leier en ny matatu, og etter en stund er vi framme ved en liten garasje og ett hus utpå landsbygda.

Og utrolig nok, der kommer en mann ut med lommeboka mi. Jeg gir han 100 shilling i tillegg til de 30 shillingene han allerede har tatt og er storfornøyd med lommeboka er komplett.

For en avslutning på en dag.. Og jeg må vel takke. Å få tilbake sin tapte lommebok i Afrikas kollektivsystem må vel kunne kalles et bønnesvar?

Det var det. Til helga skal jeg på retreat med en kristen-union, og jeg har på følelsen av at ordet retreat har en smule mer slitsom betydning her i Kenya enn i Norge. Det blir gøy. Temaet for retreaten skal være ”sosialt liv på campus, og relasjoner”. Eller ”sex og samliv”, på norsk.. Jeg liker det, her skal ingen bli skremt fra å komme!

Vi snakkes. Kos dere der hjemme i kulda!

Til slutt ett random bilde av dem som jobber i Focus Nakuru
Det er Bonni, Papetchwa, Keter og Joab
Flotte folk

Meg og min Callengin-venn Keter. Her på Pika Pika, eller
motorsykkel

Heisann sveisann!

Her er jeg

I Afrika

En innflytter

Men ikke alene

Her er min Kalenjin-venn

Har noen andre mange av dem?

Challengin er en av de førtitre

Altså stammene…

De er kjent for å springe

Marathon-gull til Kenya,

 de alltid kan bringe

Med andre ord. Jeg har fått meg en kamerat, men definitivt ikke en trenings-kamerat. Jeg velger å leve..

Venner jeg kjenner fra før
they look smart!

Den siste uken omtrent,

har jeg gatelangs rent

Jeg har møtt nye venner

Og tatt farvel til dem jeg allerede kjenner

Til Mathare har jeg og sagt adjø

Etter tre måneder

Uten å dø, ja uten engang å blø

Har jeg funnet at Kenyas fryktede slum

Den som kun før opp avskum

Er et sted hvor man kan lære

Bedre enn i noen akademisk atmosfære

Av levde liv

Hvordan skal jeg si det?

Det utrykkes best ved ett:

”TAKK!”

Vi har sagt farvel til barna i Mathare

Vi dro på besøk til Ali sammen med STEM stabene våre.
Han fortalte oss om det å  vokse opp i en slum..
..ikke bare bare...
(som å bli forlatt av sin mor, og at faren tror du er død
og så videre. Men fortvil ikke han har blitt en god gutt!(og er nå venn med både moren og faren))

Og headmaster Benjamin har fått rammet inn skibilder fra Norge. Med Hilsen  fra  Kigen(Åsmund ) øverst, og fra
Muraya(Ola) nederst.. ...så nå tror han at han har bilde av meg og Åsmund på pulten.
...men dengang ei! Det er mine lærere fra Øytun.. Lars og Hans Ole,
men pytt pytt. Det var det beste jeg hadde.
Dessuten ser alle hvitinger like ut!

Etter de poetiske linjene ovenfor er jeg tilbake til virkeligheten og kommer på at kanskje jeg burde skrive litt mer informativt vås. Jeg bor nå altså i en by tre timer nord for Nairobi som heter Nakuru, (eller mer presist, en liten plass utenfor Nakuru som heter Njoro) sammen med min Kalenjin-venn Keter. Han er kul, og liker mat. Så da er jeg glad. Dessuten kan han re opp senga si pent og sitter i skrivende stund og stryker(!) bibelen sin. Ellers ler han ofte av meg uten at jeg skjønner hvorfor og har god humor(jeg går ut ifra at jeg er en god vits). Når han var liten pleide Keter å løpe etter antiloper til de ikke orket mer. Så jeg har spurt han om han kan ta med meg på jakt, det har han sagt ja til, så i kveld skal vi prøve å knerte noen duer som bor rett utafor leiligheten vår. Blir gøy!

Ellers har vi vært på to møter i CU’en(eller kristen-unionen) på universitetet vi bor like ved.. Jeg har blitt presentert begge gangene og begynner å føle meg husvarm foran de litt over 1000 menneskene som kommer på hver av de to gudstjenestene de har på Søndager.

Jeg kan også si at jeg bor midt nedi en stor dump som også kalles ”den svære rift dalen”, her er det for tiden ganske støvete, men også rimelig grønt og plassen lider ikke av akuttbehov for pønt(altså er det sånn passe fint her).

Håper folk nå har blitt informert

Vi snægast!

Måtte bare ha med ett bilde av denne lastebilen.. Bra pakka!

Innimellom mangler vi strøm her. Det er koselig.
Ellers mangler vi så å si alltid vann(i springen altså, vi har en vanndunk som vi fyller når vi har vann, så jeg dør ikke av tørst). Det har også sin sjarm. 

Lama. Jeg angrer ikke på at jeg dro til Afrika istedenfor sør-Amerika.
Afrika har alt!

  
Vi har besøkt slottet til
denne karen!
(Iallefall barnebarnet hans)

Nakuru.. Støvete.. Men læll grønt.....