Foto: Elisabeth Nilsen

Herren er min hyrde,

jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,

han leder meg til vann

der jeg finner hvile.

Salme 23

Hehe... Jeg har det bra.....

Her kommer en liten stemningsbeskrivelse fra Kenya.... 

”Orda du gav meg var vinter og snø

Sommer og blomar, min vin og mitt brød

Orda  eg fekk dei vil alltid stå

Og detta er songen eg festar dei på

Det her e min song

Detta er songen, detta er songen eg festar dei på

Det her e min song ...”

.....Odd Nordstogas musikk fyller rommet, githerien(mais og bønner) er akkurat spist opp, og om man skrur av musikken kan man høre rolige åndedrag av en sovende Kenyaner. Utafor høres et par damer og en mann som ler. Duene er også her. Vingeslagene rører opp lufta der i bakgården.  Snart er det tid for å spise. Apropos spise, jeg har enda ikke fått duer i gryta, men jeg prøver mitt beste. Jeg har fått takk i fjær da, men ikke nok til å lage pute. Jeg håper at jeg unnskyldt, selv om jeg kommer fra en (hobby)jeger familie, jeg har nemlig vært ute og reist. Så duene har fått leve sine fredfulle sorgfrie liv(nå er det sommer, så til og med den som mangler litt fjær fryser ikke) uten min innbryten(er det egentlig ett ord?).

Uansett. Du lurer kanskje på hvor jeg har reist? Jeg har blant annet vært der vannets mektige kraft møter steinens splintrende overflate. Jeg har sett konturene av Afrikas vakreste fjell. Jeg har humpet bortover en usystematisk linje av hull(med litt vei imellom hullene) i en Toyota Hiace. Jeg har vært der man starter styremøtet fem timer for sent og ikke er ferdig før etter midnatt. Mine ben har vandret barføtt over grasset i en Afrikansk shamba(småbruk). Og mine øyne har sakte fulgt Orions belte mens jeg selv har beveget meg rundt jordens akse.

Den siste tiden har med andre ord vært innholdsrik.

Her kommer noen bilder:

Der vannets mektige kraft møter steinens nådeløse overflate.
Idyllisk.....

Papecwha..
Hun jobber i Focus..
Flott jente

Gøy....

Min gode venn Keter

Jeg har besøkt Elisabeth i Nyeri... Her bordet haika vi med en lastebil, gøy!
Kenyas vakreste fjell er i bakgrunnen...

Jeg må også fortelle om hva som skjedde i gårkveld..

Jeg og Keter har akkrurat kommet tilbake fra en fire timers matatureise. Vi skal kun ha litt melk til teen før vi slår oss til ro for natten. Keter spør ”har du ti Bob?(shilling)” jeg svarer ”jeg tror det..” og dermed er marerittet i gang. Lommeboka. ”Huff da” tenker Ola i sitt hode, ”Ikke bra”. ”Matatuen!” utrykker Keter stressa. Jeg slenger fra meg sekken hos melkedama(vi stoler på henne) og begynner å løpe etter matatuen. Etter litt småjogging innser jeg at begge bankkortene mine er i lommeboka, søren heller. Tempoet øker. Min Challengin venn klarer ikke lenger å holde ryggen min. (Ironisk nok springer hvitinger aldri fra Callengin’er i OL, men når det er snakk om penger løper en Nordmann allikevel fort..) Jeg skimter en matatu. Og enda en til. Var den svart? Eller hvit. Stygg eller pen? Jeg kan huske ”stygg”, men hva hjelper det? Alle er jo stygge. Jeg blir stående og kikke meg handlingslamma rundt. Min venn 

Keter har råd. Han roper til en motorsykkelmann ikke langt unna. ”Følg etter den matatuen!” Vi hiver oss bakpå motorsykkelen som gasser på for fullt langs landeveien. Gatelyktene forsvinner, nå er det bare lyset fra motorsykkelen og stjernene da. Når jeg ser dem kan jeg ikke annet enn å beundre det vakre i situasjonen. Jeg ber en liten bønn til Gud om at det hadde vært fryktelig greit å få tilbake lommeboka, men anerkjenner også at stjernene hans er fine uansett hva som skjer..  Men matatuen er ikke å se. Vi snur.. Når vi kommer tilbake får vi ikke bestemt oss. Var den svart? Eller grønn. Ktc eller kfl? Kfl! Vi går tilbake og henter bagasjen vår og avtaler med noen folk at de skal prøve å finne matatuen. Vi vet i det minste selskapet.. Keter sier at vi nok kommer til å finne den igjen. Jeg tenker at jeg igrunn liker optimistiske folk.

Etter en stund kommer vi tilbake. Og utrolig nok, joda.. De vet hvem som har lommeboka, han bor rett utafor byen.

Vi leier en ny matatu, og etter en stund er vi framme ved en liten garasje og ett hus utpå landsbygda.

Og utrolig nok, der kommer en mann ut med lommeboka mi. Jeg gir han 100 shilling i tillegg til de 30 shillingene han allerede har tatt og er storfornøyd med lommeboka er komplett.

For en avslutning på en dag.. Og jeg må vel takke. Å få tilbake sin tapte lommebok i Afrikas kollektivsystem må vel kunne kalles et bønnesvar?

Det var det. Til helga skal jeg på retreat med en kristen-union, og jeg har på følelsen av at ordet retreat har en smule mer slitsom betydning her i Kenya enn i Norge. Det blir gøy. Temaet for retreaten skal være ”sosialt liv på campus, og relasjoner”. Eller ”sex og samliv”, på norsk.. Jeg liker det, her skal ingen bli skremt fra å komme!

Vi snakkes. Kos dere der hjemme i kulda!

Til slutt ett random bilde av dem som jobber i Focus Nakuru
Det er Bonni, Papetchwa, Keter og Joab
Flotte folk

Meg og min Callengin-venn Keter. Her på Pika Pika, eller
motorsykkel

Heisann sveisann!

Her er jeg

I Afrika

En innflytter

Men ikke alene

Her er min Kalenjin-venn

Har noen andre mange av dem?

Challengin er en av de førtitre

Altså stammene…

De er kjent for å springe

Marathon-gull til Kenya,

 de alltid kan bringe

Med andre ord. Jeg har fått meg en kamerat, men definitivt ikke en trenings-kamerat. Jeg velger å leve..

Venner jeg kjenner fra før
they look smart!

Den siste uken omtrent,

har jeg gatelangs rent

Jeg har møtt nye venner

Og tatt farvel til dem jeg allerede kjenner

Til Mathare har jeg og sagt adjø

Etter tre måneder

Uten å dø, ja uten engang å blø

Har jeg funnet at Kenyas fryktede slum

Den som kun før opp avskum

Er et sted hvor man kan lære

Bedre enn i noen akademisk atmosfære

Av levde liv

Hvordan skal jeg si det?

Det utrykkes best ved ett:

”TAKK!”

Vi har sagt farvel til barna i Mathare

Vi dro på besøk til Ali sammen med STEM stabene våre.
Han fortalte oss om det å  vokse opp i en slum..
..ikke bare bare...
(som å bli forlatt av sin mor, og at faren tror du er død
og så videre. Men fortvil ikke han har blitt en god gutt!(og er nå venn med både moren og faren))

Og headmaster Benjamin har fått rammet inn skibilder fra Norge. Med Hilsen  fra  Kigen(Åsmund ) øverst, og fra
Muraya(Ola) nederst.. ...så nå tror han at han har bilde av meg og Åsmund på pulten.
...men dengang ei! Det er mine lærere fra Øytun.. Lars og Hans Ole,
men pytt pytt. Det var det beste jeg hadde.
Dessuten ser alle hvitinger like ut!

Etter de poetiske linjene ovenfor er jeg tilbake til virkeligheten og kommer på at kanskje jeg burde skrive litt mer informativt vås. Jeg bor nå altså i en by tre timer nord for Nairobi som heter Nakuru, (eller mer presist, en liten plass utenfor Nakuru som heter Njoro) sammen med min Kalenjin-venn Keter. Han er kul, og liker mat. Så da er jeg glad. Dessuten kan han re opp senga si pent og sitter i skrivende stund og stryker(!) bibelen sin. Ellers ler han ofte av meg uten at jeg skjønner hvorfor og har god humor(jeg går ut ifra at jeg er en god vits). Når han var liten pleide Keter å løpe etter antiloper til de ikke orket mer. Så jeg har spurt han om han kan ta med meg på jakt, det har han sagt ja til, så i kveld skal vi prøve å knerte noen duer som bor rett utafor leiligheten vår. Blir gøy!

Ellers har vi vært på to møter i CU’en(eller kristen-unionen) på universitetet vi bor like ved.. Jeg har blitt presentert begge gangene og begynner å føle meg husvarm foran de litt over 1000 menneskene som kommer på hver av de to gudstjenestene de har på Søndager.

Jeg kan også si at jeg bor midt nedi en stor dump som også kalles ”den svære rift dalen”, her er det for tiden ganske støvete, men også rimelig grønt og plassen lider ikke av akuttbehov for pønt(altså er det sånn passe fint her).

Håper folk nå har blitt informert

Vi snægast!

Måtte bare ha med ett bilde av denne lastebilen.. Bra pakka!

Innimellom mangler vi strøm her. Det er koselig.
Ellers mangler vi så å si alltid vann(i springen altså, vi har en vanndunk som vi fyller når vi har vann, så jeg dør ikke av tørst). Det har også sin sjarm. 

Lama. Jeg angrer ikke på at jeg dro til Afrika istedenfor sør-Amerika.
Afrika har alt!

  
Vi har besøkt slottet til
denne karen!
(Iallefall barnebarnet hans)

Nakuru.. Støvete.. Men læll grønt.....

Høytid i fremmed land

Heisann sveisann! 

Nå er Jul og Nyttår unnagjort og min isolasjon fra verdensveven er omsider over. (både trist og kjekt)

Så da har jeg jo litt å ta igjen.. 

Juleribbe, med surkål, stappe,
smørsaus og bacon... Ikke feil...

Jeg har vært i Mombasa(solnedgangsbildet ble tatt på vei dit)! Det er en kystby grunnlagt av araberne for ca 1200 år siden, med en lang (spennede) historie. Der fikk vi låne et hus og en tilhørende tjener av noen folk vi kjenner(litt). Tjeneren vår het Samuel og var en hyggelig fyr. Fordi han var hyggelig ville han gjerne hjelpe oss med det mest essensielle i julehøytiden. Nemlig juleribba. På tross av muslimtettheten i nabolaget gikk det i boks(etter diverse bestillinger hos ulike slakterier og en motorsykkeltur langt bort i gokk), og jula var redda. Vi ba inn Samuel på julemiddagen og han fikk smake svin for første gang(fordi han aldri hadde fått tilbud).

I Mombasa var vi også på stranda. Det var varmt. 

Etterpå ble vi solbrent. 

Sol er rett og slett litt oppskrytt...                                         ...synes nå jeg da.... 

..hvorfor drar man til syden for å ligge på en strand?  

Vi nordmenn er rare.. I Afrika leiter man etter skygge. ...jeg tror jeg har blitt litt Afrikansk..

                    ....apropos skygge. Det å lese en bok under en palme er vel ikke å forakte. (tror jeg da, jeg har ikke prøvd...)

Men vindsurfing er gøy!

Åsmund i fart!

Jeg fikk kurs av Åsmund fra Øytun og Tanzania... Stilig!

Kenya er fremdeles litt rart:

Meningsløst

 Her er gjengen på ferie...

Lasse har fått en venn

Juletregang må til selv om grana mangler, dette er da altså en palmestamme. Takk for gaven mamma(og resten)!

Tidenes svetteste jul!

Den berømte storskjermen! Forøvrig er stativet bygd i norsk sppeiderstil

Etter Mombasa var det tid for Commission!
En misjonskonferanse arrangert av FOCUS kenya.
Det viste seg å bli bra, men dog slitsomt.
Jeg og Åsmund (fra kenya, eller Søgne) fikk ansvar for å ordne med projektorer, noe som i seg selv burde være ganske lett. Men Kenya er Kenya. Vi hadde blant annet 9 projektorer og 1 lerett. Og av de 9 projektorene funka vel egentlig bare 2 av dem bra..

Ellers var commission velykket, det at man klarte å arrangere 110 seminarer med 90 ulike foredragsholdere må jo være ett under i seg selv i afrikansk setting. Talene var bra(og mange) 3 hver dag + 2 valgfrie seminarer og morgenbønn for de aller ivrigste(ikke for denne karen)

Og noe av det beste var vel at jeg fikk lov til å bli kjent med min teamkamerat de neste månedene her i Kenya. Han heter Hillary(ja, jeg veit det er rart) eller Keter. Vi skal bo på samme rom i et stundentkollektiv. Keter er STEM(Short Term Experience in Ministry) stab i FOCUS frivillig i ett år og kommer fra den stammen som alltid vinner marathon. Han er høy, smiler mye, liker mat og er glad i å gå på tur. Noen bedre teamkamerat kan jeg vel ikke tenke meg. Så det blir gøy!

Her kommer en video fra Commission.. Vi presenterte oss selv. Jeg har sjelden hørt noen le så mye..

For dere som ikke kan swahili:
Vi sier blant annet først: Jeg har drept broren min(istedenfor jeg er frelst), og jeg har giftet meg med en kylling(istedenfor jeg er frelst, når man prøver å rette opp feilen).
Eivind sier: I herren er det: Ingen matatu(ingen minibuss) og ingen pupper... HAn asvlutter med hviting velsigne deg..

Ellers har vi hatt infield med Hald. Det vil si at alle nordmenn i Afrika fra HAld har møttes i Nairobi for å reflektere over (eller ikke) oppholdet så langt og for å få litt undervisning. I den forbindelsen var vi på Safari. Gøy!

Den andre gruppa kjørte mongotralle, jeg selv satt i en skikkelig buss.

Det mest facinerende jeg så i løpet av Safarien var hodet til Harald, læreren på Act Now. 

Løven var iallefall kjedelig.... Kan du se den?

Vi snakkes!
Godt nytt år!