Poteter i uglemos

Hei igjen. Nå er det en stund siden jeg har rørt pennen, ikke fordi det ikke skjer noe her nede i Kenya, men heller fordi det skjer litt for mye her til at alt blir gjort.  For tiden er det ganske tørt i Nakuru. Siden begynnelsen av Desember har det ikke regnet stort. Da kommer vannbilen. Kjekt. For en Nordmann(vi har visst 450000 innsjøer ifølge Wikipedia) kan det være godt å oppleve å måtte vaske seg med mindre en en full bøtte vann innimellom, for å forstå hvilke problemer man møter i andre deler av verden.. 

Åsmund. Vi lagde Eplekake i en kasserolle
 kl 1 på natta.Vi funderte oss samme
natt fram til at livet er herlig. (har man smør kan
man vel ikke si noe annet?)

Ellers har jeg hatt besøk av min gode venn Åsmund som er en del av Team Kenya. Vi koste oss mye, har fundert litt på livet og fartet Nakuru sammen. I tilegg var vi med på såkalt inreach der alle studentene på universitetet blir besøkt av noen i kristen-unionen. Veldig bra. Men en slående forskjell fra Norge når man var rundt og besøkte folk, var at alle var kristne. Vi besøkte 5 rom, og traff sikkert 20 mennesker og alle hadde en eller annen kristen tro.. Hehe.. Så jeg spurte heller om folk kunne vitne for meg.. 
Jeg og Åsmund besøkte også ett barnehjem.. Det var hyggelig. Vi fikk holde noen spebarn som hadde blitt forlatt av foreldrene i skogen for å dø. Ikke bra. Slikt får en til å verdsette sine gode foreldre der hjemme...

Her om dagen dro jeg, Keter og nabo'n på fjelltur. Menengai-kateret var målet. Menengai er ett av verdens største vulkankrater på hele 90 km2, og navnet stammer fra Maasai og betyr "stedet med døde kropper" eller "der djevelen bor". Hyggelig. For at våre kropper ikke skulle falle inn under kategorien av det første nevnte navnet på krateret pakka vi med oss masse vann, litt yoghurt og noen mangoer. Klare for tur. Først viste Keter oss veien, men da han holdt på å lede oss utfor ett 200 m høyt stup tok jeg og nobo'n over, i håp om at dette skulle bli den eneste nær-dødenopplevelsen denne dagen. Den gang ei. Den neste episoden var en individuell nestendød erfaring. Vår gode nabo (som heter Eva hvis du lurte) var nemlig ikke i en fortreffelig form. Dermed trodde hun at hun skulle dø etter Lunsj, i og med at vi skulle bestige 500 høydemeter i bratt terreng, noe som nesten viste seg å stemme. Men det er nå morroa virkelig starta. 

                                                                                                          Meg og Keter(og nabo'n bak). Rett                .                                                                                               før vi nesten går utfor ett stup..

Nabo'n og Keter, rett etter lunsj...

Vi var på nesten på terskelen på vulkanen da jeg kløyv opp foran de andre for å få noen flotte bilder av naturen. Jeg gikk i en kløft og ante fred og ingen fare da jeg plutselig hørte spraking 50 meter der framme. Jeg lurte fælt på hva dette kunne være, før jeg så røyk som steg opp mot himmelen og blandet seg med livlige flammer som slikket ivrig oppover åssiden. Når jeg så flammene lurte jeg ikke lenger så fælt, men konkluderte med at: "Det brenner"

Jeg begynte først å løpe mot brannen. "Ett ypperlig motiv!" tenkte jeg. Deretter kom jeg til å tenke på at en brann egentlig sikkert er litt farlig. Og kanskje særlig en Afrikansk gressbrann. I tillegg hørte jeg nå skrikende stemmer, og i min litt paranoide hjerne kunne jeg klart og tydelig høre at de ropte "We know you are there!!". Var dette ett angrep? Nå begynte også noen steiner å rulle ned åssiden, og med tanke på mine venner lengre nede(og med kunnskap fra min klatrelærer Bjørnulf på Øytun) skrek jeg for harde livet "Stones! Get OUT of the WAY! SToooones!" Deretter gjemte jeg meg selv bak en stein, jeg var nemlig nå ganske sikker på at jeg var under angrep.. 

Nede i åssida hoppet Keter og nabo'n unna noen livsfarlige steiner, og de tenkte begge de samme tankene som meg. Er dette ett angrep? Deretter så de noe ikke jeg så. Nemlig to unge menn som kom rullende nedover åsen, desperate etter å komme unna ilden der oppe. Den ene hadde mista en sko, og den andre mangla skjorta. Der var forklaringen. De hadde nok tatt seg en røyk, blitt overraska av flammene og løpt for harde livet mens de løste ut stein på veien. Altså var dette ikke ett angrep av blodtørstige Maasaier, men kun ett resultat av tobakkens slaveri(jeg merker jeg er blitt påvirket av kenyanere...). 

Om ikke dette var nok nesten-strykemed-ing, møtte vi så noen folk som ikke hadde tatt med seg vann på vei ned i krateret. De var ganske desperate, så jeg gav først damene og deretter mennene, 6 tilsammen.. I tillegg fikk de mest trengende sjokolade(noe jeg ikke gir bort til hvem som helst). Vi fant en vei opp gjennom flammehavet(jeg overdriver her litt, for spenningens skyld) og ca på toppen besvimte den ene jenta og forble borte i en halvtime(jeg overdriver her ikke, fordi det var nok spenning som det var).

Alt gikk bra. 

For en fantastisk da! 

Nå er jeg gla,
at jeg ikke ser ut som  denne steinen, eller ble truffet av en lignende...

                                                                                                                          Stein

Til slutt kan jeg nevne at jeg har vært på korstog. Det er noe kristen-unionen på universitetet arrangerer nå og da for å nå studenter som ikke kommer til de vanlige møtene... Det er ikke så blodig som det høres ut, faktisk var det ikke noe blod, bortsett fra mitt eget neseblod som ikke ble framprovosert av vold, men kanskje heller av å være sliten etter en helg med nærdødenopplevelser og en søndag med kirke til dagen ikke lenger er hviledag, men omtrent heller som en fullverdig arbeidsdag.. Phh.... ..slitsomt..

Moderne korstog.

 Ha det godt! Vi snakkes. Hakuna matata!