Foto: Elisabeth Nilsen

Herren er min hyrde,

jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,

han leder meg til vann

der jeg finner hvile.

Salme 23

Hehe... Jeg har det bra.....

Her kommer en liten stemningsbeskrivelse fra Kenya.... 

”Orda du gav meg var vinter og snø

Sommer og blomar, min vin og mitt brød

Orda  eg fekk dei vil alltid stå

Og detta er songen eg festar dei på

Det her e min song

Detta er songen, detta er songen eg festar dei på

Det her e min song ...”

.....Odd Nordstogas musikk fyller rommet, githerien(mais og bønner) er akkurat spist opp, og om man skrur av musikken kan man høre rolige åndedrag av en sovende Kenyaner. Utafor høres et par damer og en mann som ler. Duene er også her. Vingeslagene rører opp lufta der i bakgården.  Snart er det tid for å spise. Apropos spise, jeg har enda ikke fått duer i gryta, men jeg prøver mitt beste. Jeg har fått takk i fjær da, men ikke nok til å lage pute. Jeg håper at jeg unnskyldt, selv om jeg kommer fra en (hobby)jeger familie, jeg har nemlig vært ute og reist. Så duene har fått leve sine fredfulle sorgfrie liv(nå er det sommer, så til og med den som mangler litt fjær fryser ikke) uten min innbryten(er det egentlig ett ord?).

Uansett. Du lurer kanskje på hvor jeg har reist? Jeg har blant annet vært der vannets mektige kraft møter steinens splintrende overflate. Jeg har sett konturene av Afrikas vakreste fjell. Jeg har humpet bortover en usystematisk linje av hull(med litt vei imellom hullene) i en Toyota Hiace. Jeg har vært der man starter styremøtet fem timer for sent og ikke er ferdig før etter midnatt. Mine ben har vandret barføtt over grasset i en Afrikansk shamba(småbruk). Og mine øyne har sakte fulgt Orions belte mens jeg selv har beveget meg rundt jordens akse.

Den siste tiden har med andre ord vært innholdsrik.

Her kommer noen bilder:

Der vannets mektige kraft møter steinens nådeløse overflate.
Idyllisk.....

Papecwha..
Hun jobber i Focus..
Flott jente

Gøy....

Min gode venn Keter

Jeg har besøkt Elisabeth i Nyeri... Her bordet haika vi med en lastebil, gøy!
Kenyas vakreste fjell er i bakgrunnen...

Jeg må også fortelle om hva som skjedde i gårkveld..

Jeg og Keter har akkrurat kommet tilbake fra en fire timers matatureise. Vi skal kun ha litt melk til teen før vi slår oss til ro for natten. Keter spør ”har du ti Bob?(shilling)” jeg svarer ”jeg tror det..” og dermed er marerittet i gang. Lommeboka. ”Huff da” tenker Ola i sitt hode, ”Ikke bra”. ”Matatuen!” utrykker Keter stressa. Jeg slenger fra meg sekken hos melkedama(vi stoler på henne) og begynner å løpe etter matatuen. Etter litt småjogging innser jeg at begge bankkortene mine er i lommeboka, søren heller. Tempoet øker. Min Challengin venn klarer ikke lenger å holde ryggen min. (Ironisk nok springer hvitinger aldri fra Callengin’er i OL, men når det er snakk om penger løper en Nordmann allikevel fort..) Jeg skimter en matatu. Og enda en til. Var den svart? Eller hvit. Stygg eller pen? Jeg kan huske ”stygg”, men hva hjelper det? Alle er jo stygge. Jeg blir stående og kikke meg handlingslamma rundt. Min venn 

Keter har råd. Han roper til en motorsykkelmann ikke langt unna. ”Følg etter den matatuen!” Vi hiver oss bakpå motorsykkelen som gasser på for fullt langs landeveien. Gatelyktene forsvinner, nå er det bare lyset fra motorsykkelen og stjernene da. Når jeg ser dem kan jeg ikke annet enn å beundre det vakre i situasjonen. Jeg ber en liten bønn til Gud om at det hadde vært fryktelig greit å få tilbake lommeboka, men anerkjenner også at stjernene hans er fine uansett hva som skjer..  Men matatuen er ikke å se. Vi snur.. Når vi kommer tilbake får vi ikke bestemt oss. Var den svart? Eller grønn. Ktc eller kfl? Kfl! Vi går tilbake og henter bagasjen vår og avtaler med noen folk at de skal prøve å finne matatuen. Vi vet i det minste selskapet.. Keter sier at vi nok kommer til å finne den igjen. Jeg tenker at jeg igrunn liker optimistiske folk.

Etter en stund kommer vi tilbake. Og utrolig nok, joda.. De vet hvem som har lommeboka, han bor rett utafor byen.

Vi leier en ny matatu, og etter en stund er vi framme ved en liten garasje og ett hus utpå landsbygda.

Og utrolig nok, der kommer en mann ut med lommeboka mi. Jeg gir han 100 shilling i tillegg til de 30 shillingene han allerede har tatt og er storfornøyd med lommeboka er komplett.

For en avslutning på en dag.. Og jeg må vel takke. Å få tilbake sin tapte lommebok i Afrikas kollektivsystem må vel kunne kalles et bønnesvar?

Det var det. Til helga skal jeg på retreat med en kristen-union, og jeg har på følelsen av at ordet retreat har en smule mer slitsom betydning her i Kenya enn i Norge. Det blir gøy. Temaet for retreaten skal være ”sosialt liv på campus, og relasjoner”. Eller ”sex og samliv”, på norsk.. Jeg liker det, her skal ingen bli skremt fra å komme!

Vi snakkes. Kos dere der hjemme i kulda!

Til slutt ett random bilde av dem som jobber i Focus Nakuru
Det er Bonni, Papetchwa, Keter og Joab
Flotte folk