Njenga. -Min mann på bøgda

"Jeg må ha fresk luft!" sier Ola oppgitt. Han har nå vært i Nairobi i snart to måneder. 

Lyrikken som passer inn i denne sammenhengen lyder som følger:

Lufta er ikke som i Tjølling. 

Roen er ikke som i fjellet. 

Tempoet er ikke som i skogen. 

Bråket er der. 

Alltid.

Og Ola som trodde Afrika var grønt og skjønt. 

Afrika er en søppelhaug..

Mannen som kan fikse problemet lyrikken ovenfor beskriver, jobber som vakt på Focus Centre og sier:

"Det kan vi fikse! Jeg har noe familie som bor langt utpå landsbygda. Vi drar dit denne uka!" 

Ola puster lettet ut. Så er det altså håp....

Mannen som sier dette heter Njenga:

Fra nå av er han Olas mann på bøgda. 

Njenga, min mann på bøgda. Og Åsmund,
min gode venn fra Øytun ifjor og Hald i år, her er vi
endelig på tur igjen. Denne gangen  befinner vi oss
13 500 km lengre sør enn i vår storhetstid i Alta.
(hvis man kjører med bil vel og merke(ifølge google maps)).
(Hvis du tenker å ta turen må du ifølge Google forberede deg på betale bompenger.
På det punktet har nok Google rett)

Etter et par timer i Matatu er vi skikkelig på landet. Så langt på landet at
lokalbefolkningen tar bilde av de to hvitingene som har forvilla seg helt hit.

Dette er onkelen og tanta til Njenga. De fikk en pose med sukker og brød av oss for gjestfriheten.
Sånn funker tinga her...

Dette er det store treet.
Her ofra de høner i gamledager for å få regn, og myten sier at hvis en jente og en gutt
går hver sin vei rundt treet sju ganger vil de bytte kropp. Synd Åsmund er gutt, hvis ikke
måtte vi testa teorien. 

Dette er en lokal kylling. Heldigvis for den lever den nå og ikke for 100 år siden.
For meg gir det iallefall mer mening å havne i fordøyelsessystemet til  "mtu"(menneske)
enn i rotsystemet til "mti"(tre).

Dette er en brønn. Den er gravd for hånd. Imponerende nok i seg selv, men
når man vet at den er 50m dyp må jeg innrømme at jeg blir imponert.
Før brønnen kom hit måtte man gå 2 km for å finne vann når det var tørt.
Snakker om vannskelige forhold....

Deilig med jungelfølelse!

Alle disse er i slekt med Njenga.
Vi møtte sikkert 100 slektninger tilsammen, og halvparten var ikke Njenga klar
over at han hadde engang. Velkommen til Afrika.

Fett lite opplegg på landsbygda. Her eier folk lite, men de har de de trenger
av nødvendigheter. Ungdommen her flytter til byen når de er gamle nok.
Det må være trist.

Det er ikke bare på Tv at afrikanere bærer grass til kua. Det skjer også live.

Men det er bare Åsmund av alle Muzungoer i Kenya(tror jeg da)
 som tar i et tak og hjelper til med børa.

Dette er kaffebønner.
..litt av en jobb forresten med den kaffen vi drikker.
Hvis du ikke gjør det allerede, kjøp fairtradekaffe!

Dette er to barn og ei ku.
-Hvis du lurte

Dette er en foss.
Ganske stilig.
Men ikke la deg lure! Den er ikke så fin som den ser ut til.
Det går nemlig en hovedvei på begge sider av elva+ en stygg bro rett bak det svære
treet som henger ut foran fossen. I tillegg kutta jeg vekk høyspenten som skulle vært oppe i høyre hjørne.

Men ellers er det jo ikke så verst..
Ha en god dag!
Vi snakkes


Ps: om du lurer på om formen ordene i den siste bildeteksten skaper har noe sjult litterært/kunstnerisk budskap, så kan jeg avkrefte det her og nå. Men jeg er enig i at det ser tøft ut! 

Pannekaker og sånt

Heisann folkens!

Kenya bringer stadig nye inntrykk.Den siste tida her har vært veldig god. 

Ting jeg kan nevne er:

 - Jeg har tilbrakt "hviledagen" min på en 6 1/2 times gudstjeneste i en høylydt pinsemenighet, i stekende varme under en teltduk(ikke akkurat balsam for sjelen).

- Jeg har tilbrakt hviledagen min i en Anglikansk kirke der gudstjenesten kun varte i to timer, og hvor taleren ikke ropte i løpet av hele prekenen.. ..deilig.. Forøvrig lærte vi folkene i menigheten sangen: "Om jeg er liten eller stor" det var stor suksess. 

Dansing i den anglikanske kirken(ungdomsgudstjenesten)
Halsen min var vond så jeg tok bilder isteden(så folk ikke tror jeg er lat)

- Jeg har spist pizza på et Muzungo(hviting)-sted med min kamerat Charlie P, mmm det var godt! 

- Jeg har laget pannekaker. Se resultatet under... 

-Hatt en slapp helg i Karen som er enda mer Muzungo-sted enn pizzarestauranten jeg nevnte. Karen(som forøvrig er oppkalt etter den kjente svenske forfatteren Karen Blixen. Her hadde hun sin kaffeplantasje som hun skrev om i sin mest kjente roman"Den Afrikanske farm") er Nairobis vestkant og vi skulle besøke mentorene til jentene. Når det viste seg at det ikke passet for dem, fikk vi heller bare låne huset deres mens de var borte. Snakk om gjestffrihet! I tillegg hadde de bestilt hushjelp til oss som laga middag på lørdagen, mens vi satt ute i sola og leste bøker... 

For en flott gjeng! Her i Sammy og
Joyce sitt hus. Foto: Ragnild Egeland

- Sist men ikke minst har jeg tilbrakt tre dager i et barnehjem som ligger i "Khawa Sukari"(Kaffe Sukker). Barnehjemmet heter "Sanctuary of Hope" og er startet opp av pastorparet Karao som også i sin tid startet Mathare Worship centre, som består av blant annet kirken og skolen vi har vært så heldige å bli kjent med. Opplegget der er knall! De 23 barna som alle kommer fra Mathare-slummen er fordelt på to flotte villaer, der de har en seng hver, de får godt mat, de får gå på skole i nærheten og sist men ikke minst er de omgitt av gode mennesker som har omsorg for dem. "Da myndighetene kom hit for å godkjenne barnehjemmet", forteller Diana(datteren til pastor Karao, som administrerer de to husene) "..sa de: "Dette er jo ikke et barnehjem, dette er en familie!"". Allikevel ble barnehjemmet godkjent og det er fantastisk å se hvilken forandring det har betydd i barnas liv. Når man hører historiene deres er det utrolig å se at de fungerer som de gjør. 

Mama Karao(pastorens kone, jeg har spurt andre om fornavnet hennes, men ingen vet det) som tok initiativet til å starte opp barnehjemmet, forteller at hun plukket ut de mest trengende av alle barna hun viste om i Mathare(hun og mannen hadde på det tidspunktet jobbet i Mathare i flere tiår, så de visste om mange). 

Ei av jentene var etterlatt på sykehuset av moren for å dø. To av jentene var ikke i stand til å gå eller snakke på grunn av omsorgssvikt, og hun nevnte at et av barna livnærte seg på søppel før hun tok det med til barnehjemmet. Det er forferdelig å tenke på at barn kan leve opp slik. Men jeg synes allikevel det er desto mer fantastisk å se de samme barna synge/rappe sanger i glede over de besøkende, sitte å pugge gangetabellen eller løpe etter en freesbe i en grønn hage som om de alle hadde vokst opp i en vanlig familie. "We are doing this by the grace of God" sier mama Karao, og jeg tviler ikke..

                                                                                                Mama Karau. Foto: Elisabeth Nilsen

Gøy med Muzungohår. Dette er noen av de fantastiske barna på barnehjem nr1
Foto: Elisabeth Nilsen

Dyrene i Afrika

Noe som bare må fascinere når man er i Kenya er dyrelivet. Hver dag er det noen fugler som vekker oss med en forferdelig lyd, hver natt holder en katt oss våken ved å late som om den dør utafor vinduet vårt, og mister man mat på gulvet gjør det ikke noe, for da kommer Gekkoen Kåre(han bor på gutterommet) og spiser det opp.

Slangene her kan drepe oss, og til å med gresshoppene tror jeg muligens er farlige(uten å ha noen videre vitenskapelige bevis for det). Ellers virker det ganske fett å være dyr i Kenya, man kan oppføre seg som mennesker og gå fritt rundt i trafikken. Man slipper å bli slakta på et slakteri, man blir isteden slakta overalt. Og man har sannsynligvis en mye mer variert diett(plastikkposer, maisskrotter, tungmetallholdige ting og noen grønne blader her og der) enn foreksempel en norsk fjellgeit(som spiser: grass, mose, litt lav og hvis den er heldig får en bit av en forbipasserende tysk bobilturists ullgenser).

Derfor vil jeg nå publisere noen bilder av de interessante Kenyanske dyrene, jeg synes de fortjener såpass. Vi må huske på at dyrene tross alt er våre beste venner, hvis man ser bort ifra bestevennene våre da.

Kos deg!

Dette er "Struls"
Han er forresten den andre strutsen som
har bitt meg, alt for ett nærbilde!
(Den første var på ferie i Trøndelag som liten gutt
da en struts prøvde å spise jakkeknappen min(jeg tror jeg er
 en av få som har fått blodpupp av en struts)

"Kom igjen karer! Vi tar'n, -han truer habitatet vårt!!"
Foto: Elisabeth Nilsen

Det er slækt å være dyr i Afrika(selv om man blir litt radioaktiv av dietten)

Slækt#2
Disse bikkjene eies av noen Masaii-naboer i focus sitt nabolag,
de pleier å velte søppelkassa bak kjøkkenet, nam! 

Dette er en slange eller en slangis(på slang).
Den kan visstnok drepe oss, men her drepte vi den..

Padde. Dem er det mange av her, og vi har en spesiell frosk utafor vinduet som vi bare kaller boblefrosk.
Den får oss til å lengte etter boblebad med sin karakteristiske lyd..

Fetter'n til Knut, han her må være uteligger stakkars(soverommet er opptatt)...

Hyene... Hva gjør den her?

Ekorn. -Min favoritt i nasjonalparken...

Er du stolt mamma? Jeg har blitt blodgiver...
 

Dette ser kanskje idyllisk ut, men den fuglen der oppe lider av akutt blymangel..
(Det er en av de skrikende(og da mente jeg ikke sånn pen skriking)
 fuglene utafor soverommet("hvorfor la jeg igjen hagla mi hjemme?" tenker jeg i mine
svake stunder(eller når jeg er sulten, den fuglen smaker sikkert godt også) ))

Gris(under en bro)

Apropos bro. Dette er et bilde av handa mi, mens jeg går på en bro. Men det skulle egentlig vært et
bilde av en gjeng med menn som brygget alkohol ved elva i Mathare. Det viste seg at det ikke var lurt å ta bilde av akkurat det. I forvirringen som oppstod når de begynte å rope og kaste stein etter meg tok jeg vist bilde av handa mi,
og ikke dem. Synd. ..for motivet: "Sinte menn kaster stein mot fotografen" oppstår (desverre) ikke hver dag.

Vi preikas! Hilsen Ola