Fish and chips -en halv dialog

Tid=…

Fisken er klar sa du?

Da tar jeg én

Her har du 70 shilling

Takk for det

...

Åja, så fisken er nesten klar?

Ja, det går greit å vente et minutt.

…

...

Unnskyld, hvor langt er et Kenyansk minutt?!

… ...

Takk, nei ikke tenk på det, jeg har evig liv jeg, så det går greit

Tid er dyrebart i Norge, mens i Kenya kan man fråtse i (andres)tid

 Vi bestemte oss for å kjøpe mat mens vi ventet på vår halvannentime-forsinkede venn i byen,
her koser 3/4 av team Kenya seg omsider med resultatet.

Troen på noe mer

Åsmund studerer flittig under bønnemøte
med FOCUS-STAFF

En av grunnene til at jeg valgte å dra til Kenya i år var å finne ut mer av hvordan man praktiserer kristendom i en helt annen del av verden. Allerede har jeg begynt å lære. Noe jeg er imponert over er måten man samles her for bønn og lovsang. Hver onsdag har hele staben i FOCUS satt av en dag for å lovsynge og be, og hver fjerde onsdag faster alle som har muligheten til det. I år arrangerer FOCUS Kenya en stor konferanse som heter Comission noen dager rundt nyttår, og denne konferansen er et stort bønneemne på disse møtene.

Som min kontaktperson Namtela(en meget klok mann for øvrig) fortalte oss ønsker de med konferansen å tenne en brann i deltakernes hjerter som skal spre seg som ild i tørt gress. Med andre ord ønsker FOCUS å gjøre en forskjell i Kenya og øst Afrika ved å tenne studenter for Jesus, disse står igjen i en unik strategisk posisjon når det gjelder å forandre hele samfunn. For at konferansen skal få denne effekten gjør FOCUS-staben det naturlige hvis man vil ha Gud med på laget, de ber masse! –Og stoler på at Gud skal være med.. (I tillegg til å jobbe hardt da selvfølgelig)

Det med å stole på at Gud er med er forresten en annen ting jeg har mye å lære av. For å illustrere dette kan jeg nevne at vi for å arrangere Comission trenger å samle inn et beløp som tilsvarer 50 kenyanske årslønner (i Norge ville det betydd ca 15-20 millioner kroner). Den kenyanske økonomien er hardt presset, og dette kan virke som svimlende høye tall og målet er enda laangt borte, men på tross av dette har folk her virkelig tro på at Comission skal lykkes, og de gir jernet!  

Ali (t.v.) og vår gode venn Charlie P.(P for positiv)

Et annet eksempel på det å stole på Gud møtte jeg her om dagen i Mathare. Vi ble vist rundt i slummen og var så heldige å få besøke Ali i hans lille leilighet. Ali jobber på fulltid som frivillig i en ungdomsorganisasjon (Lepta) som arbeider med å hjelpe talentfulle unge i Mathare til å få en mulighet til å satse på det de elsker(sang, dans, musikk eller andre ting man kan være talentfull i). Siden han ikke får noe lønn lurte vi på hvordan han fikk råd til mat og husleie.. ..og det samme virket det som han også lurte på.. Han sa selv at han stolte på at Gud var med med, og til nå hadde han vært istand til å betale alle regninger. - Var det noen som sa;" Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham så griper han inn?"

"In God we trust" og
"It's not my will, i'ts God's will"..
= Farlig sjåførmentalitet
 

Snegle

Et ideal for mange kristne i Kenya er å ta Gud med i alle deler av livet. En dag spaserte vi i Nairobi med en kenyansk venn. Da kom praten inn på temaet kjærlighet.. ”Jeg skal gifte meg i 2013”,sa kameraten vår, ”Oj!” sa vi.. ”Med hvem?” Svaret lød som så”-med hvem? Nei det vet jeg ikke.. Jeg stoler bare på Gud…” Noen ganger kan det med andre ord kanskje ta litt av, men for all del.. ..kanskje det  funker!  

Til slutt: I dag spurte jeg en ung mann som har vokst opp i Mathare(og fremdeles bor der) om hvordan det hadde vært å vokse opp i en slum. ”For å være ærlig har det ikke vært lett” svarte han ”men for meg som kristen vet jeg at Gud uansett er med og at det finnes en vei til noe bedre.”

Med andre ord tok jeg ikke feil når jeg trodde jeg kunne lære noe om tro av kenyanerne, for den er det mye av her..

Focus sitt hovedkontor. Ikke rart folk her har troa, så vakkert som det er her!

Sånn går no dagan!

Det er en fredelig dag i Kasharani, en liten bydel i utkanten av Nairobi. Det verste bilrushet er forbi, og selgerne på markedet er i ferd med å plukke ned bananene de ikke har fått solgt i løpet av dagen. Ikke langt unna markedet ligger Focus Centre badet i sol og idyllen er til å ta og føle på.

Njenga og Åsmund på vei til retterstedet

Plutselig bryter et skjærende skrik idyllen. ”Bloood!” roper en glisende Åsmund mens han vifter med en kjøkkenkniv. En av Åsmunds største drømmer er nå blitt oppfylt, nemlig å drepe ett eller annet. Ola er heller ikke helt ufornøyd når han bryter ut; ”jeg har én god, og én dårlig nyhet til deg i dag hanefar. Den gode er at vi skal ha en durabelig god suppe i kveld. Den dårlige nyheten er at DU skal ligge i den suppa! Muhaha!”

Åsmund får sin drøm oppfylt

Åsmund og Hanefar

Njenga, eller bare Khan som vi kaller han, har hjulpet oss å arrangere om ikke et blodbad, så i alle fall et lite blodfuglebad. Han har tidligere på dagen vært med oss på markedet og hjulpet oss å prute ned en hane fra 53 kr til 47 kr. Nå er det tid for middag! Den blir digg.. Fersk en eller annen plante, ingefær, squash, hvit og rød løk gjør susen i en suppe! Middagen toppes så med ugali(som er en grøtlignende maisgreie man spiser med hendene(johoo, endelig!(jeg måtte bruke kniv og gaffel igjennom en hel oppvekst))).

Slik går dagene her i sør. Vi prøver å gjøre noe nytt hver dag, og jeg har i alle fall klart det de siste dagene. På lørdag var det haneslakting, på søndag spiste jeg Matumbo(eller kuinvoller(fascinerende å se tarmtotter på nært hold)), på mandag var jeg syk(hmm, aner ikke hvorfor), og i dag (tirsdag) har jeg for første gang undervist en sjetteklasse i temaet apostrof.


Jeg har det godt! Folk her er greie og snille(fikk servert te av en på huset her da jeg var syk, i tillegg til mange gode kjerringråd om hvordan å bli frisk(ett av dem var tedrikking)). Jeg takker for at jeg får være i Kenya!
Gud velsigne alle der hjemme og rundt omkring i verden...

Jeg kommer mer seriøst tilbake!

Mmm, maten smaker, selv om menn har laget den.
Kyllinggryte med ugali(maisgrøt)

Svær bille! Fasinerende

Verden er liten! (eller Larvik er stort)

Hei igjen!
Her forleden dag var jeg ute og gikk i Nairobi. Navnet Nairobi har forøvrig sin opprinnelse i masaiifolkets frase:"Enkare Nyirobi" som betyr "Det kjølige vannets sted", og byen er en meltedigel av folk og fe(mest folk(tror jeg da), med sine tre-millioner-etthundretusen innbyggere). 
Uansett, vi hadde vært ute på sightseeing i denne storbyens travle gater, og støy, søppel og støv fikk meg til å tenke på Larvik og Tjøllig, min beste og eneste hjemplass hvor vi knapt har hørt om noen av disse tingene.

Mens jeg går med disse hjemlengtende tankene faller øynene mine plutselig på noe jeg har sett før. Øyeeplene mine dirrer,  men hjernen min tror det ikke, det kan da vel ikke være?! Er det? Jeg går nærmere..
..og joda, det er: BOOM, SMASH(tegneserielyder, for spenningens skyld..) "LARVIKITT"

Ola med en vakker bakgrunn i Larvikitt

Jammen tror du ikke en liten bit av Larvik har havna her. Jepp, stemmer det. Larvik blir om dagen eksportert til alle mulige deler av verden i form av Larvikitt. (for dere som ikke vet det er Larvikitt en monzuittisk dyperuptiv bergart som er kjent for sin blå farge og sitt nydelige fargespill. Den finnes kun i Larvik og noen (veldig)små områder rundt Larvik i tillegg til fasader på for eksempel FN-bygningen i New York eller som baderomsbenker på arabiske sultaners eller norske husmødres bad.)

Nå har de altså puttet en dal av hjemplassen min i Nairobi. Uheldigvis hadde de den lyse typen larvikitt som kommer fra Tveidalen som ligger på motsatt side av Larvik i forhold til Tjølling, men jeg forsikrer dere om at jeg garantert vil lete etter den mørke typen som er fra TJØLLING.

Ola, slangen og slangevokteren. Foto: Kigen

Men nok om stein. Ellers har jeg det meget bra for tiden, mye skjer, og mye er nytt. Siden sist har jeg besøkt ett skolelag og deres gudsdtjeneste, jeg har vært hjemme på middag hos en ansatt i Focus, jeg har spist kokt banan og kylling på restaurant, båret rundt på 1 stk forhåpentligvis ugiftig slange og besøkt Mathare-slummen hvor vi skal tilbringe mesteparten av dagene våre de neste tre månedene.(Jeg er klar over at den forrige setningen ble lang, men nettopp fordi den ble så lang orker jeg ikke gjøre den om, jeg skriver istedenfor en ny setning som forklarer den foregående setningens svakheter på en enkel og grei måte. (Se i nåde til meg!))

På søndag var vi som nevnt tidligere på en skolelagsgudstjeneste på hovedcampus i Universitetet i Nairobi. Vi måtte gå rundt bygget for å komme inn i salen, og igjennom murveggene vitnet støyen om en annen møtekultur enn på bd-huset hjemme. Vi kom forholdsvis seint til møtet og som en god Nordmann så jeg etter ledige plasser bakerst i rommet. Men dengang ei. Vi skulle sitte foran, og ble nødt til å vise våre manglende dansegenskaper til alle de 5-600 studentene som satt bak oss. Hehe.. Moro!

Etter møtet var ferdig ble vi invitert til å drikke chai(te med melk) sammen med taleren(som forøvrig var utrolig dyktig) og en god del av dem som hadde ansvaret i kirken. Vi ble varmt tatt imot, og man merker at Kenyanerne tar relasjoner alvorlig når pastoren fikk alle i rommet til å presentere seg selv(det var kanskje 20 personer tilsammen) og hva de drev med, i tillegg til at han også tok seg tid til å høre om folk fikk noe ut av talen hans. Muraya(Ola) ble utfordret til å kommentere talen først og gjorde det så godt han kunne.. Jeg tror kanskje det er en ære å snakke først eller sitte foran, så vi nikker og smiler selv om all æren kanskje ikke er direkte behagelig:D

Åsmund og pastor Steve på taket til Mathare Worship Centre
med slummen i bakgrunnen.

Idag besøkte vi for første gang slummen i Mathare. Det er virkelig en annen verden. Det er folk overalt, søppel overalt, små salgsboder overalt og på mange måter et yrende liv. Bare lukten er helt spesiell, hva det lukter er nok umulig å forklare, for det er mye rart! Hva skal man si? Folkene her lever så tett at man ikke kan forstå det. Ingen vet hvor mange som bor i Mathare. Men man anslår at ca 5-600000 mennesker, det tilsvarer to ganger Bergens befolkning på et område på ca 6,5 km2, har sin boplass der.

Når man ser utover disse takene er det lett og miste håpet. Hvordan er det mulig at det finnes så stor forskjell mellom fattig og rik her i verden?(se rikt bilde under)

Slik ser det ut bare noen kilometer fra Mathare

Da er det godt at vi har mennesker som pastor Steve og gjengen i verden! Hans kirke driver en liten helseklinikk, skole for flere hundre elever, barnehage som sørger for at mødre kan gå på jobb, et kjøkken som gir sultne elever og andre lokale mat i tillegg til en syskole for voksne som vil lære seg å få et levebrød. I tillegg har de gudstjenester på søndag. Her er det med andre ord snakk om å ikke bare snakke, men å gjøre det!(Jeg tror kristne(eller ikke) overalt har noe å lære her)
Når den lille mannen Steve snakker om slummen ser man i øynene hans at han virkelig vil noe. Han forteller oss at han brenner for at deres skole skal bli så god at han uten bekymring selv ville ha sendt sin egen sønn dit. Jeg takker Gud for disse menneskene og er glad for at vi skal få muligheten til å jobbe med dem.

Som  dere skjønner har jeg mange inntrykk å fordøye. Jeg føler meg privilegert som får være her og har tro på at dette året vil forandre meg til noe bedre!

Karibu tena! Velkommen tilbake! Hilsen Ola

PS: Jeg vil bare takke alle som gidder å lese denne PS'en. Det er jo åpenbart bare enda mer tull fra min side, og det har det vært mye av i dette innlegget. Flink er du iallefall som har lest alt! Unn deg en godbit.. Vi snakkes:D

Ola framme i den VARME sola!

Traumatisk blir det når man behandler
passasjerene på denne måten!
(se grønn tekst)

Etter at en lang traumatisk flyreise er vi endelig framme!

I skrivende stund sitter jeg ute i Kenyas svale luft under en greie som ligner på hybrid av et lysthus og en stråhytte. Digg! Disse nesten to dagene har vært utrolig innholdsrike, og i går kveld var jeg nesten sikker på at jeg hadde vært her flere dager allerede, helt til jeg kom på at jeg aldri hadde prøvd senga jeg skulle sove i.

Åsmund og Elisabeth slapper av i stråhyttehybrid

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Bare det å sitte på i en bil her har vel gitt meg nok inntrykk for et helt blogginnlegg. Tuting fra alle kanter, støv fra bilen foran, aggressive forbikjøringer og en bil som skrapte nedi på hver eneste fartshump (pga noen tunge nordmenn). Jeg følte meg hjemme da det kom motgående biler på venstre veiskulder(i Kenya praktiseres venstrekjøring) i full fart på hovedveien, men samtidig uvant i og med at man fikk møtende trafikk på begge sider. ”Hehe.. That’s Kenya!” kommenterer Josef, vår kontaktperson her når sånt                 skjer.

Her får vi omvisning av Julia t.v. og
Hannah som jobber i Focus staben. Hyggelige folk!

Josef og de andre som jobber i skolelaget(fra nå av kalt Focus)i Kenya er forresten likandes folk. Jeg har hatt gleden av å snakke med en del mennesker allerede, og alle er humørfylte, flinke og hyggelige folk. Folk er hjelpsomme, vi får god mat og blir godt tatt imot. Alle som arbeider her virker som om de har visjoner og tro på arbeidet som gjøres. Jeg har allerede fått et inntrykk av at vi norske har mye å lære av dem som er her.

Vi bor i utkanten av Nairobi hvor Focus eier en tomt med et kontor, leiligheter for de ansatte, et kjøkkenbygg, og et lite hostell der vi bor. Da jeg kom hit blei jeg virkelig overasket over hvor fint det er her. Det er grønt og frodig, med blomster i trærne og folk jobber med å holde uteområdene fine. Jeg og Åsmund(også kalt Kigen her i Kenya) deler rom og bad. Standarden er bra, selv om vi enda ikke har fått varmtvannet i dusjen til å funke(jeg bader jo frivillig i isen hjemme i Norge, så jeg har ikke rett til å klage), eller at senga akkurat er litt for kort for en forholdsvis lang nordmann(heller ingen grunn til å klage over det, beina mine trenger lufting!).

Undervisning om Kenya. Rogers er lærer og må slite med useriøse Norske
elever

Av morsomme ting som har skjedd det siste døgnet kan jeg nevne at en virvelvind tok gjerdet på nabotomta og raste ned taket på et hus over sletta(slapp av, vi har solide hus her) og at en av de ansatte hadde ”boom, boom, boom ” som ringetone på telefonen(la oss håpe at han er fasinert over melodien og ikke over teksten), noe som førte til at jeg og Ragnild(også kalt Makena) satt og ristet og hadde store problemer med å ikke bryte ut i latterkrampe mens denne mannen hadde undervisning for oss(det var faktisk på grensen til en fæl opplevelse)..

Jepp, som dere kanskje skjønner har vi det bra i Kenya. Vi preikas! Slit med helsa!

Ps: om noen føler trangen er det bare å kommentere bloggen.. Hyggelig det veitu!

Her får vi swahilikurs samtidig som vi besøker leiligheten til Julia.
Chopa econi maji! (Flaske inneholder vann)

Mye er annerledes. Til og med eggene. Ragnhild er fasinert!

Vakre Afrika og Focus Centre. Her er kjøkkenet

Hvem eier denne kua mon tro?

Hmm.. Gata neste?

Brunost no igjæn?

Nå er alt pakket og klart for Kenya.. Og pakking til Kenya, det er ganske lett skal jeg si deg!
Jeg har nemlig hørt at alt man trenger brunost. Og Freia melkesjokolade. Det er en almenn oppfatning blant nordmenn at med disse produktene i bagasjen er man sikret et godt opphold hvorenn i verden man skulle være.

Jeg selv vet ikke helt hva jeg mener om dette. Er denne oppfatningen basert på en livsløgn som generasjon etter generasjon har gått med på? Eller har man håndfast forskning som underbygger påstanden om de to produktene faktisk er med på å gi reisende et godt liv? Jeg har tenkt å sjekke ut saken.

Først kan vi jo starte med Freia melkesjokolade. Og nesten før jeg starter kan jeg konkludere med at selvfølgelig, Freia melkesjokolade øker livskvaliteten uansett om man reiser eller ikke, det er ingen over og ingen ved siden. Rett og slett.

Det man må stille spørsmål ved er brunosten. Er den virkelig så fantastisk? La oss ta en titt på denne mysebaserte ostens historie. Den første brunosten ble laget i 1863 på ei lita seter i Gudbrandsdalen. Anne Hov kom plutselig på at hun skulle blande fløte og rømme i mysen, og vips! Hun hadde laget verdens første brunost! Forøvrig fikk Anne Hov Kongens fortjensestemedalje i sølv når hun var 87 år gammel.

Senere har brunostens historie gått sin vante gang og ble en sikker vinner i Norsk kosthold, men så i 1972 hendte det noe dramatisk med den folkeelskede brune klumpen. Knutsen og Ludvigsen gav nemlig ut en plate ved navn "Brunost no igjæn?" Ordlyden var negativ, og på platecoveret var det avbildet en gammel brunost som slettes ikke så god ut. Aldri før hadde noen brukt brunosten i negativ sammenheng! Knutsen og Ludvigsen var blitt lei av brunost. "Går det virkelig an?" var det mange som ropte ut i raseri, og det ble nesten opprør mange steder i landet. Spørsmålet disse rasende menneskene stilte seg er like rellevant idag som for 40 år siden. Går det virkelig an å bli lei av brunost? Det har jeg tenkt å finne ut av! Derfor har jeg tatt med masse brunost til Kenya som jeg har tenkt å spise utover høsten. Hadde det ikke vært ironisk å bli lei av den akkurat der? I Afrika der den er mangelvare og greier...

Her er alt man trenger for en Kenya-tur! Sjokoladen får bli backup hvis det viser seg at brunosten er fæl.
Ps: Min familie er i bakgrunnen, minus søster som ikke er der. Sånn ser de ut:D