Verden er liten! (eller Larvik er stort)

Hei igjen!
Her forleden dag var jeg ute og gikk i Nairobi. Navnet Nairobi har forøvrig sin opprinnelse i masaiifolkets frase:"Enkare Nyirobi" som betyr "Det kjølige vannets sted", og byen er en meltedigel av folk og fe(mest folk(tror jeg da), med sine tre-millioner-etthundretusen innbyggere). 
Uansett, vi hadde vært ute på sightseeing i denne storbyens travle gater, og støy, søppel og støv fikk meg til å tenke på Larvik og Tjøllig, min beste og eneste hjemplass hvor vi knapt har hørt om noen av disse tingene.

Mens jeg går med disse hjemlengtende tankene faller øynene mine plutselig på noe jeg har sett før. Øyeeplene mine dirrer,  men hjernen min tror det ikke, det kan da vel ikke være?! Er det? Jeg går nærmere..
..og joda, det er: BOOM, SMASH(tegneserielyder, for spenningens skyld..) "LARVIKITT"

Ola med en vakker bakgrunn i Larvikitt

Jammen tror du ikke en liten bit av Larvik har havna her. Jepp, stemmer det. Larvik blir om dagen eksportert til alle mulige deler av verden i form av Larvikitt. (for dere som ikke vet det er Larvikitt en monzuittisk dyperuptiv bergart som er kjent for sin blå farge og sitt nydelige fargespill. Den finnes kun i Larvik og noen (veldig)små områder rundt Larvik i tillegg til fasader på for eksempel FN-bygningen i New York eller som baderomsbenker på arabiske sultaners eller norske husmødres bad.)

Nå har de altså puttet en dal av hjemplassen min i Nairobi. Uheldigvis hadde de den lyse typen larvikitt som kommer fra Tveidalen som ligger på motsatt side av Larvik i forhold til Tjølling, men jeg forsikrer dere om at jeg garantert vil lete etter den mørke typen som er fra TJØLLING.

Ola, slangen og slangevokteren. Foto: Kigen

Men nok om stein. Ellers har jeg det meget bra for tiden, mye skjer, og mye er nytt. Siden sist har jeg besøkt ett skolelag og deres gudsdtjeneste, jeg har vært hjemme på middag hos en ansatt i Focus, jeg har spist kokt banan og kylling på restaurant, båret rundt på 1 stk forhåpentligvis ugiftig slange og besøkt Mathare-slummen hvor vi skal tilbringe mesteparten av dagene våre de neste tre månedene.(Jeg er klar over at den forrige setningen ble lang, men nettopp fordi den ble så lang orker jeg ikke gjøre den om, jeg skriver istedenfor en ny setning som forklarer den foregående setningens svakheter på en enkel og grei måte. (Se i nåde til meg!))

På søndag var vi som nevnt tidligere på en skolelagsgudstjeneste på hovedcampus i Universitetet i Nairobi. Vi måtte gå rundt bygget for å komme inn i salen, og igjennom murveggene vitnet støyen om en annen møtekultur enn på bd-huset hjemme. Vi kom forholdsvis seint til møtet og som en god Nordmann så jeg etter ledige plasser bakerst i rommet. Men dengang ei. Vi skulle sitte foran, og ble nødt til å vise våre manglende dansegenskaper til alle de 5-600 studentene som satt bak oss. Hehe.. Moro!

Etter møtet var ferdig ble vi invitert til å drikke chai(te med melk) sammen med taleren(som forøvrig var utrolig dyktig) og en god del av dem som hadde ansvaret i kirken. Vi ble varmt tatt imot, og man merker at Kenyanerne tar relasjoner alvorlig når pastoren fikk alle i rommet til å presentere seg selv(det var kanskje 20 personer tilsammen) og hva de drev med, i tillegg til at han også tok seg tid til å høre om folk fikk noe ut av talen hans. Muraya(Ola) ble utfordret til å kommentere talen først og gjorde det så godt han kunne.. Jeg tror kanskje det er en ære å snakke først eller sitte foran, så vi nikker og smiler selv om all æren kanskje ikke er direkte behagelig:D

Åsmund og pastor Steve på taket til Mathare Worship Centre
med slummen i bakgrunnen.

Idag besøkte vi for første gang slummen i Mathare. Det er virkelig en annen verden. Det er folk overalt, søppel overalt, små salgsboder overalt og på mange måter et yrende liv. Bare lukten er helt spesiell, hva det lukter er nok umulig å forklare, for det er mye rart! Hva skal man si? Folkene her lever så tett at man ikke kan forstå det. Ingen vet hvor mange som bor i Mathare. Men man anslår at ca 5-600000 mennesker, det tilsvarer to ganger Bergens befolkning på et område på ca 6,5 km2, har sin boplass der.

Når man ser utover disse takene er det lett og miste håpet. Hvordan er det mulig at det finnes så stor forskjell mellom fattig og rik her i verden?(se rikt bilde under)

Slik ser det ut bare noen kilometer fra Mathare

Da er det godt at vi har mennesker som pastor Steve og gjengen i verden! Hans kirke driver en liten helseklinikk, skole for flere hundre elever, barnehage som sørger for at mødre kan gå på jobb, et kjøkken som gir sultne elever og andre lokale mat i tillegg til en syskole for voksne som vil lære seg å få et levebrød. I tillegg har de gudstjenester på søndag. Her er det med andre ord snakk om å ikke bare snakke, men å gjøre det!(Jeg tror kristne(eller ikke) overalt har noe å lære her)
Når den lille mannen Steve snakker om slummen ser man i øynene hans at han virkelig vil noe. Han forteller oss at han brenner for at deres skole skal bli så god at han uten bekymring selv ville ha sendt sin egen sønn dit. Jeg takker Gud for disse menneskene og er glad for at vi skal få muligheten til å jobbe med dem.

Som  dere skjønner har jeg mange inntrykk å fordøye. Jeg føler meg privilegert som får være her og har tro på at dette året vil forandre meg til noe bedre!

Karibu tena! Velkommen tilbake! Hilsen Ola

PS: Jeg vil bare takke alle som gidder å lese denne PS'en. Det er jo åpenbart bare enda mer tull fra min side, og det har det vært mye av i dette innlegget. Flink er du iallefall som har lest alt! Unn deg en godbit.. Vi snakkes:D