Pannekaker og sånt

Heisann folkens!

Kenya bringer stadig nye inntrykk.Den siste tida her har vært veldig god. 

Ting jeg kan nevne er:

 - Jeg har tilbrakt "hviledagen" min på en 6 1/2 times gudstjeneste i en høylydt pinsemenighet, i stekende varme under en teltduk(ikke akkurat balsam for sjelen).

- Jeg har tilbrakt hviledagen min i en Anglikansk kirke der gudstjenesten kun varte i to timer, og hvor taleren ikke ropte i løpet av hele prekenen.. ..deilig.. Forøvrig lærte vi folkene i menigheten sangen: "Om jeg er liten eller stor" det var stor suksess. 

Dansing i den anglikanske kirken(ungdomsgudstjenesten)
Halsen min var vond så jeg tok bilder isteden(så folk ikke tror jeg er lat)

- Jeg har spist pizza på et Muzungo(hviting)-sted med min kamerat Charlie P, mmm det var godt! 

- Jeg har laget pannekaker. Se resultatet under... 

-Hatt en slapp helg i Karen som er enda mer Muzungo-sted enn pizzarestauranten jeg nevnte. Karen(som forøvrig er oppkalt etter den kjente svenske forfatteren Karen Blixen. Her hadde hun sin kaffeplantasje som hun skrev om i sin mest kjente roman"Den Afrikanske farm") er Nairobis vestkant og vi skulle besøke mentorene til jentene. Når det viste seg at det ikke passet for dem, fikk vi heller bare låne huset deres mens de var borte. Snakk om gjestffrihet! I tillegg hadde de bestilt hushjelp til oss som laga middag på lørdagen, mens vi satt ute i sola og leste bøker... 

For en flott gjeng! Her i Sammy og
Joyce sitt hus. Foto: Ragnild Egeland

- Sist men ikke minst har jeg tilbrakt tre dager i et barnehjem som ligger i "Khawa Sukari"(Kaffe Sukker). Barnehjemmet heter "Sanctuary of Hope" og er startet opp av pastorparet Karao som også i sin tid startet Mathare Worship centre, som består av blant annet kirken og skolen vi har vært så heldige å bli kjent med. Opplegget der er knall! De 23 barna som alle kommer fra Mathare-slummen er fordelt på to flotte villaer, der de har en seng hver, de får godt mat, de får gå på skole i nærheten og sist men ikke minst er de omgitt av gode mennesker som har omsorg for dem. "Da myndighetene kom hit for å godkjenne barnehjemmet", forteller Diana(datteren til pastor Karao, som administrerer de to husene) "..sa de: "Dette er jo ikke et barnehjem, dette er en familie!"". Allikevel ble barnehjemmet godkjent og det er fantastisk å se hvilken forandring det har betydd i barnas liv. Når man hører historiene deres er det utrolig å se at de fungerer som de gjør. 

Mama Karao(pastorens kone, jeg har spurt andre om fornavnet hennes, men ingen vet det) som tok initiativet til å starte opp barnehjemmet, forteller at hun plukket ut de mest trengende av alle barna hun viste om i Mathare(hun og mannen hadde på det tidspunktet jobbet i Mathare i flere tiår, så de visste om mange). 

Ei av jentene var etterlatt på sykehuset av moren for å dø. To av jentene var ikke i stand til å gå eller snakke på grunn av omsorgssvikt, og hun nevnte at et av barna livnærte seg på søppel før hun tok det med til barnehjemmet. Det er forferdelig å tenke på at barn kan leve opp slik. Men jeg synes allikevel det er desto mer fantastisk å se de samme barna synge/rappe sanger i glede over de besøkende, sitte å pugge gangetabellen eller løpe etter en freesbe i en grønn hage som om de alle hadde vokst opp i en vanlig familie. "We are doing this by the grace of God" sier mama Karao, og jeg tviler ikke..

                                                                                                Mama Karau. Foto: Elisabeth Nilsen

Gøy med Muzungohår. Dette er noen av de fantastiske barna på barnehjem nr1
Foto: Elisabeth Nilsen